Mine tanker om ordet undring

Jeg har de siste årene, naturlig nok, fått ett helt annet forhold til ordet undring. Jeg er så vanvittig glad i dette ordet, som nå også er et merkenavn på mitt design. :-)

Jeg husker så godt den dagen dette navnet "falt ned" i hodet på meg. Det var en varm vårmorgen jeg gikk på tur med min sønn i vogn, på vei ned til brygga som ligger rett nedenfor hos oss.

Han var da 5-6 mnd gammel, det var en av de første gangene han satt oppreist i vognen sin.
Han tittet rundt seg, det var så fantastisk å se, han virkelig beundret og undret seg over denne verden. Tenk så mange opplevelser og inntrykk han fikk på kort tid :
Solen som skinte, vannet som sildret i små bekker, katten som kom smygende inntil vognen hans og mjauet. Fuglene som kvitret så vakkert og vinden som blåste lett i mammas hår.

 

Nede på brygga hørte vi bølgene slå mot steinene og lukten

av saltvannet og sjø var til å ta og føle på.

 

 

Barn har en fantastisk egenskap, de er ikke redde for å spørre dumme spørsmål om alt de undrer seg over. I voksen alder begynner vi å ta ting litt for gitt, eller vi har innfunnet oss med at "sånn er det bare". Da jeg selv ble mamma må jeg innrømme at undringen min satte stor fart: Jeg har ikke svar på alle spørsmålene barna mine stiller, og det får meg til å undre sammen med de. Det starter ofte en fin samtale også, der ordet "kanskje" blir hyppig bruk :-) "åååå mamma, nå vet jeg, kanskje det er fordi ..."

Vi må aldri slutte og undre oss, uansett alder, tenker jeg ... Hva er egentlig livet uten undring?

Tenk litt på det og bli bevisst din undring!!

Det er så utrolig deilig å stoppe opp og ta seg tid til nettopp det!!

Ønsker dere en strålende dag, med mye undring :-)